“CONTENT IS KING” – men det skal ikke koste oss noe

– Du kan ikke betale husleia de med å poste videoer på You Tube. Dette er et utsagn fra en amerikansk mediemogul fra 1994. En annen skrev i 1996: – For at internett skal vokse, må innholdsleverandørene bli betalt. Begge sa: – Content is King.

Problemet er at innholdsleverandører, eller opphavsmenn, fremdeles ikke aner hvordan de skal tjene penger i den digitale økonomien.

I 1996 skrev Bill Gates et essay[1] under tittelen ”Content is King”. Gates hadde mange refleksjoner om digital økonomi, som ennå i dag er gyldige:: ”For the internet to thrive, content providers must be paid for their work.”

Opphavsmenn, fra programvareutviklere, aviser, til forfattere og komponister, kjenner det på pungen at det er blitt stadig verre å få betalt for arbeidet sitt. Ikke engang de mektige opphavsrettslovene som gjelder internasjonalt, greier å hamle opp med den digitale utvikling.

Kan de ikke bare tjene penger på en annen måte da? – Bruk You Tube, publiser selv! Mediemogulen Sumner Redstone, eieren av bl a Viacom og CBS er en krystallklar forsvarer av opphavsretten i den digitale økonomien. I en tale i 2007[3]sa hadde han dette direkte forsvaret av dagens opphavsmenn: “Think about it: You cannot pay the rent posting videos on You Tube…And most aspiring novelists do not aspire to self-publish. You cannot make it as a musician , you can’t make it as a filmmaker or a writer without…effective and enforced copyright legislation.”

Forstår brukerne av innhold, at innholdsproduksjon har en kostnad, og at noen eier det produktet de forventer å få konsumere?

Arne Krokan (2010) skriver i sin bok Den digitale økonomien at det i det digitale nettsamfunnet har vokst frem en nye økonomi. Dette er en blandingsøkonomi, der tjenester fra industrisamfunnet brukes side om side med nye digitale tjenester (Krokan, 2010 s. 16). Krokan skriver at økonomi tradisjonelt har vært et fag som har handlet om hvordan knappe verdier i et samfunn, og at dette har dreid seg om fysiske varer, som gull, diamanter eller landområder, eller det har vært tjenester (2012, s. 18).  Videre skriver Krokan at Marc Uri Porat (1977) på slutten av 1970-tallet viste hvordan verdiskapingen i samfunnet var i ferd med å skifte fra industri- til informasjonsøkonomi. Den digitale økonomien kan ses som en forlengelse av det som er kalt informasjonsøkonomi. ”Den er bitsens økonomi, en økonomi der fysiske ting er fraværende og der det tradisjonelle arbeidet i stadig større grad blir erstattet av selvbetjente tjenester på nett, av bits” (Ibid, s 23). Det betyr igjen at forretningsutvikling og forretningsmodeller for en stor del vil være forskjellig i forhold til industri- og informasjonsøkonomi, og at forfattere og komponister står overfor nye utfordringer i forhold til å kunne leve av sine åndsverk.   

Det er ingen tvil om at det har blitt økte utfordringer med å kunne tjene penger på opphavsrett til bøker og musikk i et samfunn der man kan laste ned musikk fra Internett uten å betale for den f.eks fra theopiratbay.se eller man kan kopiere en digital som en venn eier. Før kunne man også låne den fysiske boka, men da var det slik at bare en person kunne lese boka. Nå kan man kopiere boka slik at flere kan lese den samtidig. Da er det jo ikke så vanskelig å ”låne” bort en bok. Men hva da med forfatteren av boka? Hvordan kan man tjene penger som forfatter, hvis det er så enkelt å kopiere boka videre?
Man har prøvd ulike måter å unngå dette på ved å innføre kopisperrer og ved låse musikk og bøker til ulike programmer og filformater, men det er alltid et smart hode der ute på nettet som klarer å bryte disse sperrene og som raskt sørger for å spre framgangsmåten på hvordan man gjør dette.

Det avgjørende paradokset er at starten på Internett, midten på 1990-tallet, ikke ga oss noen forretningsmodeller som har vært holdbare.

Problemstillingen koker ned til å finne nye forretningsmodeller, og det kan hende at vi ser konturene av dem nå, f eks strømningtjenester som Spotify.
I musikkbransjen har vi klare eksempler på viktigheten av å ha gode forretningsmodeller. Men hvordan har musikkbransjen taklet konkurransen og har bransjen taklet endringen?
Krokan skriver i boken “Den digitale økonomien” om utviklingen av forretningsmodeller og nye tjenester, og hvordan vi skal skape samspill mellom teknologiutvikling og sosiale prosesser. (Krokan: 180) I oppgaven skal vi gå dypere i hva forretningsmodeller er, hvorfor det er viktig å ha gode, utviklede forretningsmodeller og hvordan vi benytter oss av dem. I oppgaven ønsker vi å diskutere ”Hva opphavsmenn (komponister og forfatter) må  ta hensyn til i dag, hvis de ønske å tjene penger på sitt åndsarbeid i den digitale økonomien? Og hvilken forretningsmodell bør de velge?” – altså hva skal leveres, til hvem, hvordan og hva med pengestrømmen? Er forretningsmodellene i musikkbransjen så utviklet at de tåler endringen som har skjedd og endringer som også vil skje i fremtiden?
Hvordan posisjonerer vi oss i forhold til konkurrenter hvis vi ikke har forretningsmodeller?
Hvordan skal vi klare å utvikle forretningsmodell som vil gi økt verdiskapning på dette området? Hvilken strategi skal benyttes for å komme dit vi ønsker? I en digital verden som vi lever i vil rettighetsspørsmålet være sentralt når vi skal diskutere nye forretningsmodeller. Hvilke rettigheter skal opphavsmenn ha for musikk eller videoer som er delt på nettet? Kan vi kreve å få noe tilbake i en verden der vi deler i skyen?
Er commodities en utfordring for opphavsmenn i musikkbransjen? Hva skal vi gjøre for at kundene skal benytte den ene tjenesten vs den andre. Har det noe å si for meg som forbruker hvor musikken kommer fra så lenge den låten jeg ønsker å høre blir spilt.

[1] Content is King – Bill Gates 3.1.1996 Essay publisert på Microsofts sider, arkivert av web.archive.org.
[2] Se bl a talen “Copyright is Even More Right in the Digital Age” fra 22.8.2006
http://www.tvworldwide.com/showclip.cfm?ID=7266&clip=2
Og Foredrag ved Boston University School of Law and College of Communication 18.9.2007. http://www.bu.edu/buniverse/view/?v=a0R7b5b

[3] Keynote tale til Dow Jones’ og Nielsens Media and Money Conference i New York November 2007, referert i Forbes.com


Er samarbeid fusk?

Jeg biter meg merke i at i skolen i Norge står det alltid på eksamen: ”all form for samarbeid blir betraktet som fusk”. Grunnen til at jeg husker dette så godt fra når jeg studerte er fordi i mange oppgaver følte jeg behov for å snakke med medstudenter og diskutere oppgaver, men var usikker på om jeg turte å gjøre det fordi jeg følte det var så strengt forbudt å samarbeide. Det kan godt hende jeg misforsto ordet samarbeide, men det er i alle fall et ord jeg husker i forbindelse med fusk.

Så hvorfor er ordet samarbeide så skummelt i høyere utdanning? Er det fordi universitetene opplever mange gratispassasjerer eller er det fordi de ikke forstår verdien i å dele kunnskap? Kanskje det er en sammenheng?

Å sitte å skrive med kun sine egne tanker og synspunkter skaper ingen utvikling. Vi leser, reflekterer ved det vi leser og skriver det ned i en oppgave. Så krydrer vi det med litt erfaring. Men det er begrenset hvor mye erfaring en student på 20 år har. Jeg tenker at en utvikling som såkalt MOOC – Massive Open Online Cource, som vi kan lese om i linken http://gtmooc.com/participate/ er en fremtidsrettet type utdanning som jeg syns høres spennende ut. Et grenseløst utdanningstilbud i en digital verden. Man kan studere akkurat det man vil. Det høres kjempe flott ut:) 

Jeg tenker at i vårt samfunn, i alle fall slik jeg ser det nå vil det være vanskelig å endre utdanningen revolusjonært. Men hva med en kombinasjon? I stede for trauste, gamle læresteder der ordet samarbeide er forbudt kan vi helle åpne opp for mer frie studier. Vi kan fortsatt studere på universiteter og høyskoler, men det tradisjonelle pensumet kan erstattes med nymotens læringsmetoder, der vi kan samarbeide med andre studenter i hele verden. Jeg mener vi i fremtiden skal åpne opp for mer samarbeid og mer kreativitet i studiene 🙂

Er læringsprosessene i høyere utdanning gode nok?

Etter å ha lest blogginnlegget til Arne Krokan http://arnek.wordpress.com/2012/01/26/professor-endrer-laereprosesser-slutter-pa-stanford/ begynte jeg å reflektere litt rundt hvordan fremtiden vil se ut uten universitetene? Skal vi kun benytte oss av digital læring? Hvordan skal det fungere?

Dette er tanker jeg egentlig ikke har reflektert mye over. Vi lever i ett samfunn der kulturen ofte er sterk. Vi klarer ikke forklare hvorfor vi gjør ting som vi gjør. Vi kjenner oss igjen for eksempel i organisasjoner der vi hører: ”slik gjør vi det her” eller ” vi har alltid gjort det på denne måten”.

Enten det er i studiehverdagen eller i arbeidshverdagen så jobber vi innenfor en kultur som allerede er satt. Kulturen i samfunnet, kulturen på arbeidsplassen eller kulturen for hvordan vi skal gjennomføre studiene.

Jeg sitter med en følelse av at det er uvant å tenke kreativt på noen områder. Vi aksepterer at ting er som de er og tenker ikke utenfor boksen. Selvfølgelig kan det være uenigheter rundt dette. Slik jeg ser det og slik jeg har oppfattet realiteten gjennom mange år på skolebenken, og nå i startfasen av min arbeidskarriere er det uskrevne regler om hvordan vi skal gjennomføre utdanningen, og hvordan vi skal gjennomføre arbeidet vårt.

For noen år siden studerte jeg til en bachelorgrad. Selvfølgelig er det ditt eget ansvar å komme seg gjennom pensum og gjennomføre på en akseptabel måte, men maken til uinspirerende studier. Jeg tenker nå i ettertid, spesielt når jeg resonerer rundt temaet som Krokan nevner i sin blogg, hvor enkelt det var å kun gjennomføre og få et bra resultat. Det var veldig lite krav rundt studiene, og når man skulle lese til eksamen trengte man som regel kun å lese på gamle eksamensoppgaver. Når man så å si vet hva man får i oppgave under eksamen er det jo kun dette man forbereder seg på. Eksamensoppgavene hvert år var så like at skulle de være mindre like måtte de ha levert ut samme eksamensoppgave som årene før. Som Krokan viser til i sitt svar på kommentar til eget blogginnlegg, hver oppgave startet med: Redegjør for…  

Samarbeid blir sett på som noe negativt, og det står i eksamensoppgavene: ”All form for samarbeid med andre studenter blir betraktet som juks”!

Når eksamen var ferdig følte jeg at jeg satt igjen med lite læring etter semestret. I det daglige var det lite refleksjon rundt pensum, lite deling av erfaringer, lite diskusjoner og lite refleksjon om hva man faktisk studerte.  Dette gjorde så studiene ble uinspirerende og lite lærerike. Det er jo slik at når det stilles lite krav eller når det blir lite utfordrende så blir læringsmetoden uinspirerende. Jeg ønsker å understreke at jeg og mine medstudenter etter hvert ble flinke til å finne egne muligheter som var mer inspiriene å lære på, men jeg kjenner mange som hele veien fant den enkleste metoden, og som fortsatt oppnådde gode resultater på eksamen. Skal det være så enkelt?

I høyere utdanning er det selvfølgelig ansvar for egen læring, men poenget mitt er at studiene (i alle fall det jeg har studert) er lagt opp slik at det ikke krever mye for å gjennomføre med ett godt resultat.

Basert på min erfaring skulle jeg ønsker at vi var mer åpne for å ta imot nye metoder og at vi kunne være mer åpne for å ta imot læringsprosesser som i dag er ukjente for oss. Både i en studiehverdag, men også i en arbeidshverdag. Det er veldig enkelt, spesielt hvis man trives med tingenes tilstand å være fornøyd med slik det er. Dette mener jeg i mange situasjoner kan være et faremoment for utviklingen, både for enkeltpersoner, men også bedrifter på sikt. Jeg tror fremtiden er annerledes og vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi ikke er åpne for endringer.

Slik jeg kjenner meg selv så er nok jeg av den typen som er glad i det kjente og trygge. Men samtidig er jeg åpen for endringer og nysgjerrig på ting som er nytt. Jeg tror det er viktig å være ydmyk i form av at man må ta imot det nye og gi det en sjans. Det er ikke alltid det nye er bedre enn det gamle, men jeg mener det er en god egenskap å ha evnen til å kunne endre seg ved behov, eller kanskje før behovet er synlig. Det kan være ubehagelig å oppsøke utfordringer, men det er jo dette vi utvikler oss på.