“CONTENT IS KING” – men det skal ikke koste oss noe

– Du kan ikke betale husleia de med å poste videoer på You Tube. Dette er et utsagn fra en amerikansk mediemogul fra 1994. En annen skrev i 1996: – For at internett skal vokse, må innholdsleverandørene bli betalt. Begge sa: – Content is King.

Problemet er at innholdsleverandører, eller opphavsmenn, fremdeles ikke aner hvordan de skal tjene penger i den digitale økonomien.

I 1996 skrev Bill Gates et essay[1] under tittelen ”Content is King”. Gates hadde mange refleksjoner om digital økonomi, som ennå i dag er gyldige:: ”For the internet to thrive, content providers must be paid for their work.”

Opphavsmenn, fra programvareutviklere, aviser, til forfattere og komponister, kjenner det på pungen at det er blitt stadig verre å få betalt for arbeidet sitt. Ikke engang de mektige opphavsrettslovene som gjelder internasjonalt, greier å hamle opp med den digitale utvikling.

Kan de ikke bare tjene penger på en annen måte da? – Bruk You Tube, publiser selv! Mediemogulen Sumner Redstone, eieren av bl a Viacom og CBS er en krystallklar forsvarer av opphavsretten i den digitale økonomien. I en tale i 2007[3]sa hadde han dette direkte forsvaret av dagens opphavsmenn: “Think about it: You cannot pay the rent posting videos on You Tube…And most aspiring novelists do not aspire to self-publish. You cannot make it as a musician , you can’t make it as a filmmaker or a writer without…effective and enforced copyright legislation.”

Forstår brukerne av innhold, at innholdsproduksjon har en kostnad, og at noen eier det produktet de forventer å få konsumere?

Arne Krokan (2010) skriver i sin bok Den digitale økonomien at det i det digitale nettsamfunnet har vokst frem en nye økonomi. Dette er en blandingsøkonomi, der tjenester fra industrisamfunnet brukes side om side med nye digitale tjenester (Krokan, 2010 s. 16). Krokan skriver at økonomi tradisjonelt har vært et fag som har handlet om hvordan knappe verdier i et samfunn, og at dette har dreid seg om fysiske varer, som gull, diamanter eller landområder, eller det har vært tjenester (2012, s. 18).  Videre skriver Krokan at Marc Uri Porat (1977) på slutten av 1970-tallet viste hvordan verdiskapingen i samfunnet var i ferd med å skifte fra industri- til informasjonsøkonomi. Den digitale økonomien kan ses som en forlengelse av det som er kalt informasjonsøkonomi. ”Den er bitsens økonomi, en økonomi der fysiske ting er fraværende og der det tradisjonelle arbeidet i stadig større grad blir erstattet av selvbetjente tjenester på nett, av bits” (Ibid, s 23). Det betyr igjen at forretningsutvikling og forretningsmodeller for en stor del vil være forskjellig i forhold til industri- og informasjonsøkonomi, og at forfattere og komponister står overfor nye utfordringer i forhold til å kunne leve av sine åndsverk.   

Det er ingen tvil om at det har blitt økte utfordringer med å kunne tjene penger på opphavsrett til bøker og musikk i et samfunn der man kan laste ned musikk fra Internett uten å betale for den f.eks fra theopiratbay.se eller man kan kopiere en digital som en venn eier. Før kunne man også låne den fysiske boka, men da var det slik at bare en person kunne lese boka. Nå kan man kopiere boka slik at flere kan lese den samtidig. Da er det jo ikke så vanskelig å ”låne” bort en bok. Men hva da med forfatteren av boka? Hvordan kan man tjene penger som forfatter, hvis det er så enkelt å kopiere boka videre?
Man har prøvd ulike måter å unngå dette på ved å innføre kopisperrer og ved låse musikk og bøker til ulike programmer og filformater, men det er alltid et smart hode der ute på nettet som klarer å bryte disse sperrene og som raskt sørger for å spre framgangsmåten på hvordan man gjør dette.

Det avgjørende paradokset er at starten på Internett, midten på 1990-tallet, ikke ga oss noen forretningsmodeller som har vært holdbare.

Problemstillingen koker ned til å finne nye forretningsmodeller, og det kan hende at vi ser konturene av dem nå, f eks strømningtjenester som Spotify.
I musikkbransjen har vi klare eksempler på viktigheten av å ha gode forretningsmodeller. Men hvordan har musikkbransjen taklet konkurransen og har bransjen taklet endringen?
Krokan skriver i boken “Den digitale økonomien” om utviklingen av forretningsmodeller og nye tjenester, og hvordan vi skal skape samspill mellom teknologiutvikling og sosiale prosesser. (Krokan: 180) I oppgaven skal vi gå dypere i hva forretningsmodeller er, hvorfor det er viktig å ha gode, utviklede forretningsmodeller og hvordan vi benytter oss av dem. I oppgaven ønsker vi å diskutere ”Hva opphavsmenn (komponister og forfatter) må  ta hensyn til i dag, hvis de ønske å tjene penger på sitt åndsarbeid i den digitale økonomien? Og hvilken forretningsmodell bør de velge?” – altså hva skal leveres, til hvem, hvordan og hva med pengestrømmen? Er forretningsmodellene i musikkbransjen så utviklet at de tåler endringen som har skjedd og endringer som også vil skje i fremtiden?
Hvordan posisjonerer vi oss i forhold til konkurrenter hvis vi ikke har forretningsmodeller?
Hvordan skal vi klare å utvikle forretningsmodell som vil gi økt verdiskapning på dette området? Hvilken strategi skal benyttes for å komme dit vi ønsker? I en digital verden som vi lever i vil rettighetsspørsmålet være sentralt når vi skal diskutere nye forretningsmodeller. Hvilke rettigheter skal opphavsmenn ha for musikk eller videoer som er delt på nettet? Kan vi kreve å få noe tilbake i en verden der vi deler i skyen?
Er commodities en utfordring for opphavsmenn i musikkbransjen? Hva skal vi gjøre for at kundene skal benytte den ene tjenesten vs den andre. Har det noe å si for meg som forbruker hvor musikken kommer fra så lenge den låten jeg ønsker å høre blir spilt.

[1] Content is King – Bill Gates 3.1.1996 Essay publisert på Microsofts sider, arkivert av web.archive.org.
[2] Se bl a talen “Copyright is Even More Right in the Digital Age” fra 22.8.2006
http://www.tvworldwide.com/showclip.cfm?ID=7266&clip=2
Og Foredrag ved Boston University School of Law and College of Communication 18.9.2007. http://www.bu.edu/buniverse/view/?v=a0R7b5b

[3] Keynote tale til Dow Jones’ og Nielsens Media and Money Conference i New York November 2007, referert i Forbes.com


Er samarbeid fusk?

Jeg biter meg merke i at i skolen i Norge står det alltid på eksamen: ”all form for samarbeid blir betraktet som fusk”. Grunnen til at jeg husker dette så godt fra når jeg studerte er fordi i mange oppgaver følte jeg behov for å snakke med medstudenter og diskutere oppgaver, men var usikker på om jeg turte å gjøre det fordi jeg følte det var så strengt forbudt å samarbeide. Det kan godt hende jeg misforsto ordet samarbeide, men det er i alle fall et ord jeg husker i forbindelse med fusk.

Så hvorfor er ordet samarbeide så skummelt i høyere utdanning? Er det fordi universitetene opplever mange gratispassasjerer eller er det fordi de ikke forstår verdien i å dele kunnskap? Kanskje det er en sammenheng?

Å sitte å skrive med kun sine egne tanker og synspunkter skaper ingen utvikling. Vi leser, reflekterer ved det vi leser og skriver det ned i en oppgave. Så krydrer vi det med litt erfaring. Men det er begrenset hvor mye erfaring en student på 20 år har. Jeg tenker at en utvikling som såkalt MOOC – Massive Open Online Cource, som vi kan lese om i linken http://gtmooc.com/participate/ er en fremtidsrettet type utdanning som jeg syns høres spennende ut. Et grenseløst utdanningstilbud i en digital verden. Man kan studere akkurat det man vil. Det høres kjempe flott ut:) 

Jeg tenker at i vårt samfunn, i alle fall slik jeg ser det nå vil det være vanskelig å endre utdanningen revolusjonært. Men hva med en kombinasjon? I stede for trauste, gamle læresteder der ordet samarbeide er forbudt kan vi helle åpne opp for mer frie studier. Vi kan fortsatt studere på universiteter og høyskoler, men det tradisjonelle pensumet kan erstattes med nymotens læringsmetoder, der vi kan samarbeide med andre studenter i hele verden. Jeg mener vi i fremtiden skal åpne opp for mer samarbeid og mer kreativitet i studiene 🙂

Er læringsprosessene i høyere utdanning gode nok?

Etter å ha lest blogginnlegget til Arne Krokan http://arnek.wordpress.com/2012/01/26/professor-endrer-laereprosesser-slutter-pa-stanford/ begynte jeg å reflektere litt rundt hvordan fremtiden vil se ut uten universitetene? Skal vi kun benytte oss av digital læring? Hvordan skal det fungere?

Dette er tanker jeg egentlig ikke har reflektert mye over. Vi lever i ett samfunn der kulturen ofte er sterk. Vi klarer ikke forklare hvorfor vi gjør ting som vi gjør. Vi kjenner oss igjen for eksempel i organisasjoner der vi hører: ”slik gjør vi det her” eller ” vi har alltid gjort det på denne måten”.

Enten det er i studiehverdagen eller i arbeidshverdagen så jobber vi innenfor en kultur som allerede er satt. Kulturen i samfunnet, kulturen på arbeidsplassen eller kulturen for hvordan vi skal gjennomføre studiene.

Jeg sitter med en følelse av at det er uvant å tenke kreativt på noen områder. Vi aksepterer at ting er som de er og tenker ikke utenfor boksen. Selvfølgelig kan det være uenigheter rundt dette. Slik jeg ser det og slik jeg har oppfattet realiteten gjennom mange år på skolebenken, og nå i startfasen av min arbeidskarriere er det uskrevne regler om hvordan vi skal gjennomføre utdanningen, og hvordan vi skal gjennomføre arbeidet vårt.

For noen år siden studerte jeg til en bachelorgrad. Selvfølgelig er det ditt eget ansvar å komme seg gjennom pensum og gjennomføre på en akseptabel måte, men maken til uinspirerende studier. Jeg tenker nå i ettertid, spesielt når jeg resonerer rundt temaet som Krokan nevner i sin blogg, hvor enkelt det var å kun gjennomføre og få et bra resultat. Det var veldig lite krav rundt studiene, og når man skulle lese til eksamen trengte man som regel kun å lese på gamle eksamensoppgaver. Når man så å si vet hva man får i oppgave under eksamen er det jo kun dette man forbereder seg på. Eksamensoppgavene hvert år var så like at skulle de være mindre like måtte de ha levert ut samme eksamensoppgave som årene før. Som Krokan viser til i sitt svar på kommentar til eget blogginnlegg, hver oppgave startet med: Redegjør for…  

Samarbeid blir sett på som noe negativt, og det står i eksamensoppgavene: ”All form for samarbeid med andre studenter blir betraktet som juks”!

Når eksamen var ferdig følte jeg at jeg satt igjen med lite læring etter semestret. I det daglige var det lite refleksjon rundt pensum, lite deling av erfaringer, lite diskusjoner og lite refleksjon om hva man faktisk studerte.  Dette gjorde så studiene ble uinspirerende og lite lærerike. Det er jo slik at når det stilles lite krav eller når det blir lite utfordrende så blir læringsmetoden uinspirerende. Jeg ønsker å understreke at jeg og mine medstudenter etter hvert ble flinke til å finne egne muligheter som var mer inspiriene å lære på, men jeg kjenner mange som hele veien fant den enkleste metoden, og som fortsatt oppnådde gode resultater på eksamen. Skal det være så enkelt?

I høyere utdanning er det selvfølgelig ansvar for egen læring, men poenget mitt er at studiene (i alle fall det jeg har studert) er lagt opp slik at det ikke krever mye for å gjennomføre med ett godt resultat.

Basert på min erfaring skulle jeg ønsker at vi var mer åpne for å ta imot nye metoder og at vi kunne være mer åpne for å ta imot læringsprosesser som i dag er ukjente for oss. Både i en studiehverdag, men også i en arbeidshverdag. Det er veldig enkelt, spesielt hvis man trives med tingenes tilstand å være fornøyd med slik det er. Dette mener jeg i mange situasjoner kan være et faremoment for utviklingen, både for enkeltpersoner, men også bedrifter på sikt. Jeg tror fremtiden er annerledes og vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi ikke er åpne for endringer.

Slik jeg kjenner meg selv så er nok jeg av den typen som er glad i det kjente og trygge. Men samtidig er jeg åpen for endringer og nysgjerrig på ting som er nytt. Jeg tror det er viktig å være ydmyk i form av at man må ta imot det nye og gi det en sjans. Det er ikke alltid det nye er bedre enn det gamle, men jeg mener det er en god egenskap å ha evnen til å kunne endre seg ved behov, eller kanskje før behovet er synlig. Det kan være ubehagelig å oppsøke utfordringer, men det er jo dette vi utvikler oss på. 

Deling i skyen

Mark Zuckerberg, grunnleggeren av Facebook skriver i sin artikkel http://www.technologyreview.com/review/426438/the-law-of-online-sharing/ at mengden av informasjon vi deler på nett vil fordobles hvert år i fremtiden. I Mark Zuckerbergs lov om sosial deling er Y = C * 2 ^ X – Hvor X er tid, er Y hva du vil dele og C er en konstant.

Facebooks suksess har bidratt i stor grad til å endre vårt syn på sosiale medier og fått store bedrifter til å planlegge og forklare nye strategier og teknologier rundt verdien av sosiale medier.

Utviklingen av raskere, billigere PCèr og mobile enheter har gjort det mye enklere for oss å dele på nett. Vi kan dele på nett uansett hvor vi er. Friksjonsfri deling gjør så vi kan dele automatisk uten å velge en knapp man må trykke på for å dele. For eksempel Spotify via Facebook.

Som det står i Zuckerbergs artikkel så opprettholder Zuckerbergs lov friksjonsfri deling ved å automatisere deling. Før var det en knapp man måtte trykke på for å dele, nå er det automatisert.

Hvorfor deler vi?

Vi kan for eksempel dele gjennom Facebook og Twitter.

Dette betyr at vi har fått en nettverkseffekt på den måten at mennesker kan dele på nett. Jo mer informasjon som bli delt, jo mer nytte har vi av dette. Eller?

Som Zuckerbergs lov sier vil mengden av informasjon vi deler fordobles hvert år. Det må jo finnes en ende? Hvor lenge kan denne veksten fortsette?

Svaret på dette vet jeg ikke om finnes, men slik jeg ser det så er vi bare i startfasen når det gjelder deling på nett.  Jeg tror vi bare så vidt har kommet i gang. 

Men hva deler vi på nett? Tanken med å dele er å tilegne seg oppmerksomhet. Vi ønsker at noen andre skal se det vi deler. Enten det er venner, produkter, artikler vi har lest eller bilder. Jeg har pr i dag kun sett på deling på nett som noe jeg gjør privat. Som oftest deling av bilder eller artikler med venner. Dette er mest på en sosialt nivå. Men etter å ha satt meg mer inn i sosiale medier via kurset SOS 6501 har jeg blitt veldig nysgjerrig på hvordan man kan benytte seg av sosiale medier på arbeidsplassen, og hvordan vi kan benytte sosiale medier i å dele kunnskap. Dette syns jeg er spennende og jeg tror jeg vil se annerledes på dette om ett år eller mindre.

Deling av filer på nett, dvs at du laster ned filer som ligger på andres datamaskiner eller du gir tilgang til at andre kan laste ned filer som ligger på din datamaskin. Dette kan føre til at PCén din er mer utsatt for virus, innbrudd eller at det kan i større grad skade programvaren. Jeg vil ikke si at jeg tenker så mye på sikkerhet når jeg deler filer eller laster ned fra nett. Men jeg ser jo at sikkerhet kan bli en utfordring etter hvert som deling på nett utvikler seg. Kan vi som ”amatør delere” føle oss sikre på at vår informasjon ikke blir misbrukt?

Sikkerhet er ett viktig poeng når vi går i den retningen vi går med tanke på deling gjennom sosiale medier. Alt man deler på nett vil være offentlig i lang tid fremover. Jo mer vi deler, jo større sjans vil det også være for at det blir brukt mot oss. En ting er for eksempel bilder som kan bli brukt i settinger man i utgangspunktet ikke ønsker. Et annen problem kan være identitetstyveri. Gjennom deling på nett har man så tilgang på personlig informasjon om hverandre. Man kan lett utgi seg for å være en annen, og bruke informasjon om deg på en måte som ikke var forestilt. Hva gjør vi da, når vi oppdager at min identitet er stjålet?

Digitalt pensum i høyere utdanning?

Som Arne Krokan skriver i sitt blogginnlegg http://arnek.wordpress.com/2011/10/10/623/  er bøker i dag slik vi kjenner dem som ett ektefødt barn av industrisamfunnet. Bøker har i en årrekke vært den ”riktige” måten å tilegne seg kunnskap på. Nå går vi derimot mot en tid da bøkene utfordres av det digitale nettsamfunnet. Vi går som Krokan skriver i sin blogg fra bøker til digitale tjenester. Når produkter som bøker digitaliseres endres også produktet. Ikke nødvendigvis innholdet, men det gir samfunnet en mulighet til å være med å gi bøkene en sterkere effekt. Kanskje spesielt pensumbøker. Vi kan bruke endringen i samfunnet til å skape oss en ekstra fordel. Vi kan hjelpe hverandre i å tilegne oss mer og dypere kunnskap. Vi kan endre bøkene i den forstand at det går fra en forfatters synspunkt til at mange kan få dele sitt synspunkt. Og dette uten at det bidrar til økte kostnader på noen som helt måte.

Skolen i dag, spesialt i høyere utdanning så får man utdelt en pensumliste ved skolestart. De og de bøkene er pensum og må kjøpes. Dette ut i fra de retningslinjer og læringsmål som er satt for faget man skal studere eller retningen man skal gå. Ofte inneholder pensumlisten mange forskjellige pensumbøker som skal gi deg grunnleggende kunnskap i faget, men også ekstra krydder som skal gi den ekstra kompetansen vi ønsker oss etter at vi har studert faget. Er dette tilfellet?

I dag er fagene ofte lagt opp slik at man skal lese pensum og skrive en eller flere oppgaver der man skal knytte erfaring mot teori. Kanskje er man igjennom forelesninger der man har mulighet til å få impulser fra pensum fra andre som studerer det samme, men de færreste benytter seg av dette på en måte som er tilfredsstillende for læringen. 

Hvorfor er det ikke slik at vi heller kan digitalisere pensum? Pensumet er likevel åpent for de som studerer faget, men det vil også være muligheter for å diskutere pensum, dele erfaringer og tillegge seg mer spesifikk kunnskap enn hvis man kun sitter å leser pensum fra ei mursteinsbok som i seg selv er uinspirerende og umotiverende. Ved å lære seg å tørre å diskutere med andre mennesker får man så mye gratis kunnskap som man faktisk husker på og som inspirerer. Vi møter ofte på kunnskap eller pensum som er vanskelig, men kanskje dette er akkurat det temaet sidemannen kan mest om. Ved å dele kunnskap på denne måten vil man kunne utvikle seg på en helt annen måte, samtidig som det er gøy. Å dele kunnskap er jo moro!

For eksempel så kunne man hatt pensumboken på nett med mulighet får å diskutere og dele erfaringer på samme siden. Man kunne for eksempel abonnert på en slik type side mens man gjennomførte faget i stede for å kjøpe alle pensumbøkene.

Vi kan lære oss å bruke Facebook og andre sosiale medier på en annen måte og bli flinkere til å dele kunnskap. Grupper på Facebook der ei og ei pensumboks står i fokus. Der kan man diskutere boka, stille spørsmål og dele erfaringer med medstudenter eller foreleser. Det vil også være spennende for forfatteren å få tilbakemelding fra studenter som skal bruke deres kunnskap videre og utvikle den. Oppmerksomhet er også viktig for forfattere av pensumbøker. Nå som vi går i mot et samfunn der e-bøker blir mer og mer aktuelt vil det jo kanskje være mulighet for studenter heller å kjøpe nettilgang til pensumbøker slik at man kan ha mulighet å velge akkurat det pensum man syns er interessant.

Poenget mitt er at muligheten og teknologien er der, men vi vet lite om den enda siden den ”riktige” måten å studere på er å kjøpe forskjellig pensumbøker og lese de!

Hvorfor ikke nå ta tak i de digitale mulighetene som er her å endre prosessene vi vanligvis bruker når vi skal lære om ett nytt fagområde. Jeg tror kanskje at vi hadde lest enda mer hvis bøkene hadde vært lettere tilgjengelig.

Ja til sosiale medier i skolen?

Vi kan lese en blogg skrevet av Arne Krokan om at ”Teknium driver oss videre”. Krokan skriver blant annet at ”Teknium driver utviklingen videre og skaper strøm av nye digitale tjenester, men at samfunnets forståelse av disse ligger i etterkant av utviklingen”. http://arnek.wordpress.com/2012/09/07/fra-jordbruks-til-digitalt-nettsamfunn-ny-bok/

Dette er et interessant innlegg som tar opp viktigheten i at vi forstår hvilken vei teknologien er på vei og hvor på den veien vi mennesker befinner oss. I denne forbindelsen ønsker jeg å diskutere hva sosiale medier er og hva vi skal bruke det til. Jeg tror det er mange i dagens samfunn, både i en arbeidshverdag med også i en utdanningshverdag at vi ikke vet hva vi skal bruke sosiale medier til foruten en privat sosial setting. Både på jobb og skole er for eksempel Facebook stengt. Det er ikke lov å benytte Facbook på skolen eller i arbeidstiden? Hvorfor er det slik?

Jeg tror mye henger sammen med at det er lav kunnskap rundt om kring når det gjelder verdien av sosiale medier.

I boken Smart læring http://arnek.wordpress.com  er jeg er enig i Arne Krokans utspill om at vi må ta del i utviklingen når det gjelder bruk av sosiale medier i skolen. I dag er vi langt unna der vi burde være.

Dette gjelder ikke bare i skolen, men også i bedrifter. Vi tror vi er på nett og at vi henger med i utviklingen, men sannheten er at vi ligger langt bak. Mye av dette ligger i at de fleste ikke vet hva slags muligheter som ligger i sosiale medier og i kommunikasjon gjennom internett. Teknologien er her, men arbeidsprosessene er ikke konstruert slik at vi skal benytte sosiale medier- enda.

Ta for eksempel i skolen. I dag vokser barn opp i en digital verden som er helt annerledes enn den verden vi vokste opp i. I dag lærer barn seg å benytte teknologien på en helt annen måte enn vi voksne kan. Å dette allerede helt nede i 3-4 års alderen. Når barn begynner på skolen får de ingen videre utvikling av sosiale medier og kommunikasjon gjennom skolen. For på skolen er det ikke lov å være på internett eller bruke sosiale medier. Jeg mener det er slik fordi lærerne ikke har kunnskap nok om hva sosiale medier er og hvor viktig det er for fremtiden vår. Dette er jo ikke så rart. For dagens lærere er jo ikke lært opp i bruken av sosiale medier. Og de kvier seg kanskje mer for å gå i gang med det fordi de ikke ser nytten av å bruke dette i en læringsprosess. De ser ikke hvordan dette kan gi barn god læring. Barna derimot har jo kommet mye lengre enn lærerne på bruken av sosiale medier, men når de kommer i en skole situasjon så blir det ”lært” opp til at sosiale medier er noe man ikke skal benytte. Sannheten er jo at sosiale medier faktisk kan og burde benyttes i læringsprosesser. Og det som gode læringsprosesser. Det er ikke til å stikke under en stol at det er mer interessant og lærerikt for en elev i ungdomsskolen å gjøre praktiske oppgave på internett enn å sitte å lese i ei bok der de fleste kun får med seg brøkdeler av hva de leser.

Jeg har ei venninne som studerer til å bli lærer. Jeg spurte henne om de i sin 4 års utdanning ved lærerskolen hadde noe form for sosiale medier eller kommunikasjon i sitt pensum. Det hadde de ikke. Så hvordan skal vi da kunne forvente at dagens lærere ser nytten i å bruke sosiale medier i læring når de ikke en gang selv vet hva det er. Satt litt på spissen, men jeg tror det ligger mye i vår kunnskap til sosiale medier. En annen venninne av meg er nettopp ferdigutdannet lærer, og har fått jobb i ungdomsskolen. Hun har ikke profil på Facebook fordi hun ikke vil bli sett på som ”en som er på Facebook” av sine elever. Jeg mener da at oppfattelsen av Facebook og sosiale medier er en utfordring for samfunnet vårt.

Det må gjøres en innsats både i skolen og på arbeidsplasser. Vi må få mer kunnskap om hva sosiale medier kan brukes til, ikke bare at det er ett verktøy for å dele private bilder eller brette ut privatlivet sitt. Det kan være frivillig om man ønsker å gjøre. Det handler først og fremst om å henge med i utviklingen og få ett innblikk i den verdens de aller, aller fleste unge mennesker lever i. Det er ingen tvil om at samfunnet generelt henger etter i å vite hva slags innvirkning sosiale medier har på fremtiden vår. Jeg tror det bare er å kaste seg inn i det, for etter hvert vil vi bli tvunget mer og mer til å ta i bruk sosiale medier på en helt annen måte enn vi gjør i dag. 

Teknologien er her, vi må bare lære oss hvordan vi skal bruke den. 

Hello world!

Welcome to WordPress.com! This is your very first post. Click the Edit link to modify or delete it, or start a new post. If you like, use this post to tell readers why you started this blog and what you plan to do with it.

Happy blogging!